Skulpturer

“Childhood”

Den sterke forbindelsen mellom luktesansen og minner er resultatet av at luktelappen, som behandler lukter, er tett knyttet til amygdala- og hippocampus-regionene i hjernen. Amygdala assosierer emosjonelle reaksjoner med spesifikke lukter, mens hippocampus hjelper til med å danne og konsolidere minner.

Childhood kombinerer kunstnerens eksisterende kinetiske kunstpraksis, som engasjerer sansene for syn og hørsel, med en tredje sans: lukt. Resultatet er en kinetisk duftskulptur/installasjon og en unik flersensorisk opplevelse. Som Guy Bleus skrev i The Thrill of Working with Odours, 1978, “I plastisk kunst har bruken av lukt alltid blitt neglisjert, noen få eksperimenter unntatt.” Ved å utnytte den sterke forbindelsen mellom lukt og hukommelse, samt kinetisk kunsts evne til gradvis å avsløre informasjon til betrakteren, utløser Childhood et unikt samspill mellom betrakterens og kunstnerens minner.

Både kunstverkets innhold og form er påvirket av koronaviruspandemien. Et vanlig symptom på Covid-19 er å miste evnen til å lukte. Dette kunstverket fungerer som en feiring av en sanse vi ofte tar for gitt. Covid-19 har også påvirket prosjektets design: mens de opplever kunstverket, er medlemmer av publikum isolert fra hverandre, og trenger ikke å berøre skulpturen med hendene for å aktivere den.

Kunstverket er sentrert rundt fire viktige minner fra kunstnerens barndom. Disse er personlige, men deles sannsynligvis av mange. Disse minnene er rekonstruert fra en kombinasjon av fire forskjellige dufter levert av et mikroprosessorkontrollert system, fire stemningsfulle vintagefotografier og fire korte tekstfragmenter. Betrakteren oppfordres i utgangspunktet til å danne sin egen assosiasjon ved at spørsmålet “Hva er den lukten?” vises på en liten skjerm. Så, etter en kort pause, blir bildene og tekstene som beskriver kunstnerens minne avslørt. Hver betrakter forventes å få en unik opplevelse i sitt møte med kunstverket. Akkurat nok lukt er tilført for å bli oppdaget av tilskueren, og akkurat så lite at lukten ikke varer i utstillingslokalet.

Denne unike opplevelsen er levert gjennom en kiosk-lignende struktur av forseggjort utskåret og polert solid lønn, inspirert av etterkrigstidens TV-, radio- og møbeldesign.

“Uopphørlig”

En kontemplasjon over tyngdekraft, motstand og tidens tann.

Har du noen gang sett på et grytelokk som begynner å bevege seg av seg selv? Som en kinetisk kunstner, med en større enn gjennomsnittlig interesse for bevegelse, var dette fenomenet utgangspunktet for en kontemplasjon om tyngdekraft, motstand og tidens tann. Jeg så på denne bevegelsen som en metafor for et menneskeliv. For akkurat som disse tre kreftene sakte og ubønnhørlig får grytelokket til å gå tregere og til slutt stoppe, er livene våre omtrent de samme. Tyngdekraften sliter sakte ned kroppen vår, og livets motvind, utfordringer og tap – motstand – bremser oss også i løpet av livet. Men hva om vi kunne overvinne alle tre kreftene? Vi kan selvfølgelig ikke i våre liv, men det viser seg at vi kan gjøre dette for et grytelokk. Derfor kan den i teorien fortsette sin bevegelse for alltid, uopphørlig. Designet og produksjonen av dette kinetiske kunstverket involverte tre prototyper og mange timer med prøving og feiling.

“Home Office 1936”

Å jobbe på et “hjemmekontor” er et relativt nytt fenomen og ble utbredt under korona pandemien. På våre forfedres tid ville et hjemmekontor vært uhørt. Hvordan var kontorlivet da, for eksempel i 1936?

Denne kinetiske skulpturen er et analogt uttrykk for det digitale hjemmekontoret, presentert ved hjelp av flere artefakter fra 1930-årene og andre perioder som er arvet fra mine besteforeldre og samlet gjennom livet mitt.

“Smartphone 1936”

Vi tar nå smarttelefonene våre helt for gitt. Hva gjorde vi før vi hadde dem? Hva gjorde våre forfedre, for eksempel i 1936?

Denne kinetiske skulpturen er en analog uttrykk av noen digitale smarttelefon funksjoner, presentert ved hjelp av flere artefakter fra 1930-årene og andre perioder som jeg har arvet fra mine besteforeldre og samlet gjennom livet mitt.

“Endless Summer”

Smarttelefonavhengighet er en realitet. Fysiske venner blir erstattet av virtuelle venner og ekte nyheter med falske. Virtuell virkelighet vil akselerere denne flukten fra faktisk virkelighet. I en fremtid med stadig mer oppslukende kunstige opplevelser, hva hvis mennesker fullstendig gir etter for det virtuelle riket mens den fysiske verden fortsetter å degradere?

Endless Summer er en kinetisk skulptur som utforsker en alternativ, men mulig fremtid, der de to miljøkatastrofene global oppvarming og plastforurensning har spunnet ut av kontroll, mens et heldig fåtall mennesker har rømt til en fysisk og mental fantasiverden med virtuell virkelighet. Men er de mestere i dette kunstige miljøet eller slaver?

Helt innkapslet i en liten glassklokke, flyter to mennesker i hel VR-drakt i et hermetisk forseglet kunstig miljø mens en ekte miljøkatastrofe raser utenfor. Hva er de trådløse sensorene og rørene som er koblet til dem – en del av VR-systemet deres eller noe mer uhyggelig? Hva skjer når betrakteren trykker på startknappen, og hva skjer videre?

Dette kunstverket er mørk, men logisk forlengelse av kunstnerens tidligere kinetiske arbeider

“Still Life”

“In 2008, adults spent an average of eighteen minutes on their phones per day; in 2015, they were spending two hours and forty-eight minutes per day… and up to 40 percent of the U.S. population suffers from some form of Internet-based addiction.”
― Adam Alter, Irresistible: The Rise of Addictive Technology and the Business of Keeping Us Hooked

“Still Life” er en interaktiv kinetisk skulptur som fokuserer på det økende tempoet i livet fra, og avhengighet av, våre moderne nettbaserte enheter. Verket tar i bruk bevegelse, mikroprosessorstyring, 3D-printing, miniatyrvideoskjermer, lyd og videokommentarer fra betrakteren på en helt unik måte. Arbeidet kan blant annet brukes til å inspirere og lære barn og unge om teknologi, programmering, kunst og samfunnskunnskap.

“Bagasje”

Denne reisende kinetiske skulpturen begynte som en kontemplasjon på en personlig observasjon. Som barn, lever vi for det meste i nåtiden. Vi har ikke mye fortid å tenke på, i det minste ikke en vi kan huske. Som tenåringer blir vi mye mer orientert mot fremtiden. Og den fremtiden er åpen, full av muligheter og oppleves som uendelig. Når vi etablerer oss og noen av oss får barn, tenker vi på deres og vår fremtid. På et tidspunkt, når vi er eldre, begynner vi å lever stadig mer i fortiden. Er vi beriket av våre livserfaringer eller belastet av dem?

På hvilket tidspunkt dette skjer varierer fra person til person. Noen av oss, selv med 10, 20 eller 30 år igjen å leve, slutter å se fremover og begynne å se bakover; hva som har skjedd, hva skjedde som ikke burde ha, anger, lykkelige minner og ikke så lykkelige minner. Det er som om fortiden begynner å konsumere mer og mer av vår nåtid, og i prosessen begynner det å kannibalisere vår fremtid. Arbeidet «Bagasje» viser folk i mange forskjellige livsstadier som orienterer seg mot en solnedgang eller en soloppgang. Den endelige formen og innholdet i arbeidet utviklet seg underveis, og som det skred frem, presenterte tittelen på arbeidet «Bagasje» seg selv.

“Red State / Blue State”

I USA i dag skifter velgerne voldsomt frem og tilbake mellom Republikanerne (rød) og Demokratene (blå). Representanter for begge partier kommer med villere og villere krav, anklager, løfter og mer nylig, rett og slett løgner for å bli valgt. Innbyggerne blir rasende og mer polariserte. Samtidig stemmer mange stater «rød» eller «blå», og nasjonale valg blir avgjort av et lite antall «lilla» eller «sving» delstater. Den kinetiske skulpturen «Red State / Blue State» utforsker dette fenomenet ved hjelp av en analogi fra elektrisitetsverdenen og et kunstnerisk uttrykk som er ren «steampunk». Skulpturen er også inspirert av kunstnerens farfar, en livslang republikaner som også var glad i å demonstrere dynamittens skjebnesvangre kraft.

“Lives of Loyal Service”

“Saint Peter, don’t you call me ’cause I can’t go.
I owe my soul to the company store.”
– Sixteen Tons by Tennessee Ernie Ford, 1955

For noen mennesker i disse dager, å skaffe seg en fast jobb i en stor organisasjon er en drøm som går i oppfyllelse, en sikker øy av arbeid i en sjø av usikkerhet. Men for andre, å bidra hele livet til en organisasjon, love lojalitet overfor selskapet uansett hvor det kan føre, kan være sjelenødeleggende. For disse menneskene er frihet viktigere enn sikkerhet. “Lives of Loyal Service” utforsker disse ideene.

“eSerfs”

Mikrojobber er et nytt web-basert fenomen som Norge har til nå slapp unna for det meste. Det refererer til arbeid som er brutt ned til det minste nivå, dårlig betalt og ofte gitt til de som tilbyr laveste pris. For noen minner denne utvikling om middelalderen da fattige treller måtte jobbe for svært lite for rike gårdeiere.

Kunstverket «eSerfs» prøver å belyse dette fenomenet på en tilgjengelig måte. Arbeidere i de aktuelle yrker går gjennom en fabrikk på et transportbånd mens andre venter i kø, og logoene av kjente mikrojobbtjenester lyser opp i vinduene. Gullmynter flytter seg oppover til arbeidsgiverne mens kobbermynter beveger seg ned som betaling for mikrojobbene. Oppe i kontor- og leilighetskomplekset, vel bevoktet, nyter eierne av selskapene som tjener mye fra mikrojobbene det gode liv.

“Reach”

«Feed yourself with my life’s work.
How many likes is my life worth?» – Sick Boy by The Chainsmokers

Hvor sosial er sosiale medier? På bare noen få år har dette fenomenet tatt over mange menneskers liv, med positive og negative følger.

Hvor lenge er noen villig til å gå for å få oppmerksomhet på sosial medier? Hvordan sammenligner man «venner» på sosiale medier med ekte fysiske venner? Blir folk mindre ensomme eller mer ensomme av sosiale medier? Mer fornøyd med eget liv eller mer misunnelig på andre? Har folk blitt slaver av øyeblikket og mistet evnen til å tenke langsiktig, å snakke ansikt til ansikt og å konsentrere seg?

“Reach” er en multimedia (men nesten lydløs) kinetisk skulptur som reflekterer over disse spørsmålene og har som mål å inspirere betrakteren til å gjøre det samme.

“Grandma's Time”

Dette bevegelige kunstverk er både en hyllest til kunstnerens bestemor, en meditasjon om tid og om en fortapt fortid. Flere objekter med stor affeksjonsverdi er satt i bevegelse, og musikk fragmenter er spilt av en spilledåse når publikum nærmere seg verket.

“Overvåking”

Denne kinetiske skulpturen utforsker spørsmålet om overvåking i det internasjonale samfunnet i en allegorisk form og gjennom en flerlagsopplevelse for betrakteren. Allerede når publikum starter skulpturen med startknappen opplever de (simulert) ubehaget av å få fingeravtrykk tatt uten samtykke. Skulpturen presenterer deretter et overvåkingsmetafor med bittesmå mekaniske insekter. Under den kompliserte mekaniske sekvensen som følger  opplever betrakteren igjen ubehaget av å bli fotografert uten samtykke. Det siste laget i opplevelsen av denne skulpturen er oppnådd gjennom at publikum kan titte på skulpturens kontrollenhet gjennom et vindu i sokkelen. Denne kontrollenheten er en kinetisk skulptur i seg selv og består av komponenter merket med sine opprinnelsesland: USA, Russland og Kina, de tre største overvåkingsupermakter i moderne tid. Skulpturen har en integrert trinn slik at små barn, som elsker kinetiske skulpturer, også kan oppleve kunst på sine premisser.

“Up North”

“Up North” er et svært annerledes musikalsk smykkeskrin: en kinetisk skulptur som utforsker temaer som flyktningpolitikk i Europa, innvandring, annerledeshet, identitet, lengsel og ekskludering gjennom figurative bilder, symboler og bevegelse. De svært realistiske små figurene representerer noen av de flyktninger/innvandrere som prøver å nå Europa, Nord-Amerika og Australia i dag. Samlingen av godteriet de hviler øynene på inneholder noen av de mest populære merkene som selges i de europeiske landene – landene som anses å være de mest attraktive innvandringsdestinasjoner. Godteri og andre luksusprodukter er, selvfølgelig, den minste bekymringen til folk som flykter fra fattigdom, undertrykkelse og vold, og brukes her for å representere attraktiv, overdreven og til slutt urealistisk status og rikdom. Innvandrerne og søtsakene er adskilt med en betongvegg toppet med piggtråd, som representerer de stadig stengte grenser til verdens rikeste nasjoner. Mens noen av de som desperat ønsker å være borgere drukner i “Middelhavet” og andre hopper opp og ned for å se over muren, beveger godteriet seg sakte mens en musikkboks spiller “Somewhere Over the Rainbow,” som symboliserer hvordan mange av oss bagatelliserer eller er likegyldig til skjebnen til flyktingene som setter liv og helse i fare for å komme inn i Europa.

“Forlatt”

Hvert år bruker og kastes det i Norge tusenvis av tonn farlig elektronisk og elektrisk avfall. Under halvparten blir resirkulert på en forsvarlig måte. E-avfall fra hele den vestlige verden ender opp i fattige land hvor det forurenser, skader og dreper planter, dyr og mennesker.

Med på lasset i alle disse forlatte datamaskiner, nettbrett og mobiltelefoner er fragmenter av våre liv. Bilder, lydspor, dokumenter om oss lagret på disse objektene blir også kastet ..forlatt.

Verket består av flere bevegelige elementer, små lys og vifter som gir inntrykk av at disse forlatte objektene puster og lever. Det er et lydspor med fragmenter fra hjemmevideoer og lydopptak. I tillegg vises en lysbildeserie på en kassert flatskjerm.

Noen av bildene er fra enorme e-avfall deponier i Afrika og Kina brukt med tillatelse fra “Basel Action Network” og andre er typiske bilder som man finner på alle datamaskiner og nettbrett i vestlige land. Lyden er lavmælt for å ikke distrahere fra andre verk på utstillingen.

Formålet med kunstverket er å få folk i alle aldre til å fundere på hvordan vi bruker, kaster og forlater teknologi, minner, og fragmenter av våre liv.

“Bare gjør det mekanisk”

Hvor pålitelige er vi mennesker? Vi sier ofte viktige ting uten å mene det, og vi lover ting uten å gjennomføre dem. Vi gjør ofte ting mekanisk eller bare for syns skyld.

I motsetning til oss er få ting mer pålitelig enn vannspredere, spesielt våre foreldre og besteforeldres solide modeller av messing og stål. De har holdt gresset, buskene og trærne i live gjennom flere generasjoner .I tillegg er de vakre objekter i seg selv. De minner om sommerdager, om å løpe barbeint i vått gress.

Men her er noe som skurrer – det er ikke som det skulle være.

Bare gjør det mekanisk består av tre vannspredere som beveger seg nøyaktig på samme måte de gjorde da de ble drevet av vann. To er stasjonære og en ruller sakte rundt på en flekk med ekte gress. Verket er beskyttet fra publikum og publikum fra verket med et lavt hvitt gjerde.

Formålet med arbeidet er å gi en ettertanke. Forskjellen mellom overflaten og det underliggende, hva som blir sagt og hva som blir gjort. Eller kanskje bare feire denne ydmyke tjener i hagen.

Dette kunstverket er dedikert til Elijah McCoy (f. 1844 d. 1929),  svart kanadisk ingeniør og oppfinner av den første vannsprederen.

“Hemmeligheter II”

Hemmeligheter av mange slag oppstår og videreføres innen familier og hos enkeltpersoner. Noen er harmløse, andre kan etse bort limet som holder fatningen og familien samlet over tid. Hemmeligheter II bygger på en idé om å gi publikum assosiasjoner til bortgjemte familiehemmeligheter gjennom små glimt av bilder og lyd. Denne kinetiske skulpturen består av en slitt gammel eske som er skjult under en bevegelig skogbunn. Når betrakteren trykker på en av knappene, stiger esken opp og viser en serie med fem lysbilder, mens lydsporet spiller av. Bildene tar for seg forskjellige typer hemmeligheter – historiske og personlige. Bildene er collager av offentlige og private bilder som strekker seg fra slutten av 1800 tallet, gjennom krigstiden og til 1950 tallet. En ny bildeserie viser seg hver gang verket blir satt i gang. Verket er ferdig, men ennå ikke utstilt.

“Forskning”

Forskning tar for seg aktuelle sosiologiske og politiske temaer (forskningsobjektivitet, konsumsamfunn, mekanistisk arbeidsliv, å leve i terrorismes lange skygge, konspirasjonsteorier, osv.) på en humoristisk måte. Konseptet bygger på at en forsker / professor gjør samfunnsforskning som han selv påvirker. Verket tar den såkalte Hawthorne-effekten, påstanden om at all forskning påvirker forskningsobjekter, til ytterste konsekvens. Samtidig virker det som forskeren, gjennom sitt enveisspeil, ikke ser konsekvenser av sine objekters handlinger, som forurensning, hjemløshet, etc. Det er flere momenter og inntrykk slik at det er noe som skjer (bevegelse, lyd og/eller lys) hele tiden. Jeg håper at publikum opplever dette verket som morsomt, merkelig, unikt og forhåpentligvis tankevekkende.